Knut Rød deltok i planleggingen og han ledet og koordinerte den praktiske gjennomføringen av arrestasjonene og transporten av 532 norske jøder fra Aker, Asker, Bærum og Oslo til Akershuskaia, hvor de ble overlevert til det tyske sikkerhetspoliti og innskipet i Donau for deportasjon – til en skjebne som alle viste ville bli forferdelig. Hvordan kunne Rød - i to lagmannsrettsdommer i 1946 og 1948 – bli frikjent for sin sentrale rolle i denne forbrytelse, og hvordan kunne Høyesterett i 1950 gi sin tilslutning til at Rød kunne gjeninntre i den stilling i politiet han hadde hatt før krigen? Hvordan kunne en person som hadde organisert og koordinert Norgeshistoriens største forbrytelse, ikke bare bli frikjent, men også uten reservasjoner bli berømmet for ”det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser”? Hvordan kunne rettsstaten i en prosess som strakk seg over fem år, og med ulike dommere, komme fram til et slikt resultat? Hvorfor har ikke representanter for rettsstaten funnet grunn til å foreta en kritisk gjennomlysning av den prosess som endte med frifinnelse? Var det et hull i rettsstatens juridiske utrusning som gjorde at Rød ikke kunne dømmes, eller er det brudd på rettsstatlig prosedyrer som primært forklarer frifinnelsen?

Når det gjelder hovedproblemet – hvorfor han ble frikjent – har det tidligere vært lansert fire interessante hypoteser. Samtlige legger vekt på ikke-juridiske forhold. De berører trolig vesentlige forhold, men verken enkeltvis eller samlet synes de å kunne gi en tilnærmet uttømmende forklaring.

<< Tilbake til Foredragskvelder våren 2008